Det er vanskelig å oppsummere en uke som denne med bare noen få ord.
Det som startet med en flytur fra Flesland via Frankfurt til Barcelona, utviklet seg til en opplevelse som ga både spillere og trenere minner vi kommer til å ta med oss lenge. Vi landet midt på natten, spente på hva som ventet oss i en av Europas største håndballturneringer.
Første dagen fikk vi hentet oss litt inn igjen. Vi startet med frokost før turen gikk til stranden. Bading, lek og godt humør var den perfekte starten på oppholdet. Senere ventet den storslåtte åpningsseremonien. I 41 varmegrader marsjerte lag fra hele verden gjennom gatene i Granollers mens tusenvis av mennesker sto langs gatene og heiet. Da kjente vi virkelig at eventyret var i gang.
Så startet alvoret.
Vi visste at spansk håndball var annerledes enn norsk. Men hvor annerledes, det fikk vi kjenne på allerede fra første avkast.
Kampene ble spilt utendørs på betong i temperaturer opp mot 40 grader. Motstanderne møtte oss med et ekstremt offensivt forsvar, høyt tempo og en fysikk som ingen av jentene hadde opplevd før.
Like overraskende var hvor mye fysisk kontakt som ble en del av kampbildet. Strake armer i ryggen og fra siden, hektinger i gjennombrudd og harde sammenstøt var situasjoner jentene måtte lære seg å håndtere. Samtidig opplevde vi en annen dommerlinje enn den vi er vant til hjemme. Det var ingen vits i å bruke energi på å irritere seg over det. Skulle vi lykkes, måtte vi tilpasse oss.
Og det gjorde jentene.
Ingen klaget.
Ingen mistet hodet.
De gjorde det gode lag gjør. De lærte, tilpasset seg og fortsatte å spille håndball.
Etter et knepent tap i første kamp slo de umiddelbart tilbake med seier i den neste. For hver kamp vokste de.
Den største testen ventet mot vertsklubben Granollers.
De var turneringens store favoritt og hadde feid all motstand av banen. Våre jenter lot seg likevel ikke skremme. De gikk ut med en innstilling om at hver eneste ball skulle vinnes. De kjempet for hverandre, ofret seg i forsvar og ga absolutt alt.
Granollers ble til slutt for sterke, men kampen kostet langt mer enn resultatet viste.
To av våre spillere måtte ha tilsyn av helsepersonell etter kampen, og en måtte videre til sykehus. Skadene var så alvorlige at hun dessverre var ferdigspilt for resten av turneringen.
Da kunne det vært lett å grave seg ned.
I stedet skjedde det motsatte.
Med få spillbare jenter igjen, slitne bein, blåmerker over hele kroppen og bare en innbytter fortsatte de å kjempe. Spillerne byttet på å sitte noen få minutter på benken for å få vann, kjøle seg ned med is og hente krefter før de måtte ut igjen.
Fra sidelinjen kunne vi se hvordan laget vokste. De hjalp hverandre opp etter hver eneste duell. De tok ansvar for hverandre. De sluttet aldri å løpe.
Etter hvert som turneringen gikk, ble en ting helt tydelig.
Forsvaret vårt var blitt lagets store styrke.
Jentene spilte et 6-0 forsvar med en disiplin, tøffhet og lagmoral som imponerte alle. De jobbet som en enhet, hjalp hverandre i hver eneste duell og ofret seg for hver eneste ball. Både spanske og finske lag slet med å finne rom gjennom den gule og blå muren. Gang på gang ble motstanderne tvunget til vanskelige avslutninger og tekniske feil.
Selv om mange av lagene var vant til en langt mer fysisk spillestil, lot ikke jentene seg rive med. De svarte med smart forsvarsspill, gode bein og en enorm vilje til å gjøre jobben sammen.
Etter hvert var det de spanske lagene som måtte tilpasse seg Fyllingen. Med et bunnsolid 6-0 forsvar, høy intensitet og tålmodighet i angrep spilte jentene seg inn i turneringen og viste at de kunne matche og slå lag som var vokst opp med denne håndballen.
Da puljespillet var ferdig, sto Fyllingen igjen med en sterk tredjeplass og plass i 16-delsfinalen.
Der ventet et finsk lag med en bred tropp og mange friske bein. Vi kom med et lag preget av flere tøffe dager, skader og svært få innbyttere. Likevel fortsatte jentene å levere den samme bunnsolide forsvarshåndballen som de hadde vist gjennom hele uken. Finland slet, akkurat som de spanske lagene hadde gjort, med å bryte ned det kompakte 6–0 forsvaret.
Kampen levde helt til siste slutt, men denne gangen endte det med et knepent 12–14 tap.
Selvfølgelig var skuffelsen stor da sluttsignalet gikk.
Men etter hvert som vi fikk summet oss, var det ingen som snakket om resultatet.
Vi snakket om samholdet.
Vi snakket om motet.
Vi snakket om hvordan disse 14-åringene hadde reist til Spania og møtt en håndballkultur som var langt tøffere og mer fysisk enn de noen gang hadde opplevd. De møtte motgang, skader og krevende forhold, men de lot det aldri bli en unnskyldning.
De tilpasset seg.
De sto opp for hverandre.
De ga alt de hadde.
Som trenere kunne vi ikke vært stoltere.
Denne turen handlet om langt mer enn seire og tap. Den handlet om utvikling, samhold og karakter. Om å stå i motgang uten å miste hodet. Om å representere Fyllingen med stolthet både på og utenfor banen.
Da turneringen var over, var det ingen tvil om at vi reiste hjem som et bedre håndballag enn da vi kom. Men viktigst av alt, vi reiste hjem som et enda sterkere lag.
Resultatene vil med tiden bli glemt.
Det vi kommer til å huske, er en gjeng jenter som aldri ga opp. Som spilte på betong i stekende hete. Som reiste seg etter skader og motgang. Som sto skulder ved skulder og kjempet for hverandre i hver eneste duell.
Det er slike opplevelser som bygger lag.
Og det er slike lag som bygger mennesker.
Vi trenere kunne ikke vært stoltere av denne gjengen.
En ting er sikkert:
Du kødder ikke med jenter fra Dalen i gult og blått.💛💙
